Prosedyre og tolkning ved spirometri

 

Predilatatorisk spirometri

1.   Mål kroppshøyden. Dersom pasienten ikke kan stå, kan det spørres om høyde som ung, eventuelt kan avstanden mellom fingertupper (3. finger) ved utstrakte armer være rimelig bra erstatning. Hos personer som har tapt kroppshøyde, bl.a. pga. osteoporose, vil bruk av målt kroppshøyde gi for lave forventede lungefunksjonsverdier.

2.   Før undersøkelsen registreres kjønn, høyde, alder og for mange spirometre også vekt.

3.   Pasienten skal sitte og skal ikke bøye seg forover under selve målingen.

4.   Bruk av neseklype anbefales for å unngå at for lav FVC måles pga.

luftpassasje gjennom nesen.

5. Instruer pasienten:

• Fyll lungene rolig helt til maksimal innpust

• Pust ut med maksimal kraft og innsats i minst 6 sekunder.

6. Gjenta målingen minst 2 ganger og inntil forskjellen mellom hver av de

to beste FEV1 og FVC er mindre enn 0,15 l.

 

Postbronkodilatatorisk spirometri

Postbronkodilatorisk spirometri er nødvendig iht. internasjonale anbefalte

diagnosekriterier for kols. Hensikten er å bestemme den maksimalt oppnåelige lungefunksjon.

Etter predilatatorisk spirometri gis 400 mikrogram salbutamol via

inhalasjonskammer. Ny spirometri gjennomføres etter 15 minutter som angitt over i punktene 5 og 6.

Forskjellen i FEV1 før og etter inhalasjon av bronkodilatator varierer betydelig fra gang til gang og har liten prediktiv verdi for tilstedeværelsen av luftveissymptomer, langtidseffekten av behandlingstiltak, fall i lungefunksjon og prognose. For vurdering av diagnose er det viktig at postdilatatorisk spirometri gjennomføres i stabil fase av sykdommen. Deretter kan spirometri utføres uten forutgående opphold i medikamentbruk. Legen må imidlertid alltid

sammenligne lungefunksjonsmålinger som er utført etter identiske prosedyrer.

Ved testen kan det ses økning både av FEV1 og FVC, men alvorlighetsgraden av kols skal per definisjon graderes ut fra postdilatatorisk FEV1.

En økning i FEV1 > 12 % og 200 ml i forhold til prebronkodilatatorverdien

betraktes som høyere enn den normale variasjon (ATS, ERS). I Norge

rapporteres vanligvis prosentvis endring fra utgangsverdi, men både absolutte endringer og prosentvise endringer av forventet verdi kan benyttes.

 

Diagnosen kols er definert som post-bronkodilatator FEV₁/FVC < 0,70 (Gold). Imidlertid avtar FEV₁/FVC noe med alderen. Hos personer yngre enn < 60 år bør derfor diagnosen vurderes allerede ved grenseverdi 0,75, mens hos eldre ikke-røykere bør man være avventende med diagnosen inntil verdi < 0,65.

 

Alvorlighetsgrader av kols

Kols er en heterogen sykdomsgruppe. Gradering av sykdommens alvorlighetsgrad er basert på en rekke faktorer og har implikasjon for behandling og prognose. Følgende tabell viser forskjellige alvorlighetsgrader ut fra nivå av FEV₁:

Stadium	Grad	FEV1
I	Mild	> 80 % av forventet
II	Moderat	50 - 79 % av forventet
III	Alvorlig	30 - 49 % av forventet
IV	Svært alvorlig	< 30 % av forventet eller < 50 % av forventet og kronisk respirasjonssvikt*

 

*Respirasjonssvikt defineres som arterielt partielt trykk for oksygen < 8 kPa og/eller partielt trykk for CO2> 6,5 kPa.

 

Kilde: Nafredo KOLS 4.3.1